Well …all right! | psychoholiday

It's good to be back, back in surgery that is! Powerfloaten er bytta ut med kniv og maske for de siste to ukene i hele verdens egen supermakt. Vi er fire studenter som har to kirurgispirer (residents) og en ferdig utklekt kirurg nesten helt for oss selv. And there is much rejoycing! Studentene er alle rimelig rutinerte, så vi fungerer i praksis som interns, dvs. at vi er funnet verdige til en smule ansvar, og loser pasienten rundt til halthetsutredning, ultralyd, røntgen, skriver journaler, etc. Vi holder også oversikt over hvilken hest som feiler hva for kirurgen, en ikke uvesentlig del av oppgave-porteføljen. Oppgraderingen til "intern" medfører også at man lever på intern-food (kaffe og Snickers) dagen lang.

Vi har også god assistanse av teknikerne, selv om de bruker mye av tiden på å handle medisiner og utstyr. Administrasjonen har nemlig, i all sin opphøyde visdom, besluttet at alle klinikker skal "kjøpe" medisiner etter hvert som de brukes. Så hver gang man skal sedere en hest eller legge ny bandasje må man først lete opp en tekniker som kan hente ut nødvendig rekvisita. Det gjør de fra automater som ligner forbausende mye på godis-dispenseren ved siden av. Så mens de trekker opp detomidin, tar jeg meg en Cola til. Og en Twix. Og jaggu er det ikke kanelboller der også, helt nederst…

Tempoet her er mer på kjent universitetsnivå, ting må ofte gjentas for at studenten, residenten og kirurgen alle skal være tilstede og få med seg alt. Særlig når teamet vårt i hovedsak tar seg av elektiv kirurgi og halthetsundersøkelser. Mest av det sistnevnte, og et par av førstnevnte som bonus. Halthetutredning er i sannhet blant veterinærmedisinens mest subjektive kunst, og innebærer mye rom for tolkning, vurdering og valg av prosedyre. Vanlig arbeidsfordeling er at kirurgen "betrakter", residenten "utfører" og studenten "holder".

Det beste med amerikanske veterinærfakulteter (basert på mine solide 3 ukers erfaring…) er at de fleste underviserne er i gang med, eller har fullført, en klinisk spesialistutdannelse. Så i stedet for stipendiater med langt fremskreden footh-in-mouth-disease, undervises man av noen som faktisk har klinikk som hovedinteresse. Forskning skal jo være en sentral av en akademisk institusjon, men det er og blir et paradoks at de aller fleste akademiske karrierer på NVH starter med en doktorgrad, altså forskning, mens det store flertall av de som utdannes skal bli klinikere. Men vi blir i hvert fall noen jævler på one-health og p-verdier da. Og hvis man jobber veldig hardt, kan man en vakker dag få jobb på EPI-senteret!